Nissedal-Arendal på minst mulig asfalt 2013

Lørdag 13.juli dro 32 terrengsykkelglade menn og kvinner i leid buss fra Myra skole til Nissedal. Målet var å sykle fra Nissedal til Arendal på minst mulig asfalt, det vil si mest mulig på sti, svaberg og grus. Denne turen er blitt kjent i terrengsykkelmiljøet i Sør-Norge og det var deltakere fra Ottadalen til Sandnes, men flest deltakere fra TOSK, ACC og Birkenes.

Det er 3.året på rad denne treningsturen blir arrangert, og turen er blitt ett av årets høydepunkt på sykkelen for mange. Arrangementet øker i antall deltaker for hvert år.
2011: 5 stykker tar rutebuss til Kyrkjebygda.
2012: 22 stykker leier minibuss og kjører privatbiler til Kyrkjebygda og Gautefall.
2013: 32 stykker leier buss til Treungen og Kyrkjebygdheia .
2014: ?

På grunn av det store antallet med deltakere måtte gruppa deles i to, og man valgte derfor startsted etter hvor sterk man følte seg slik at nivået på gruppene ble så likt som mulig. Team Gautefall startet i Treungen og fikk en litt snillere start enn Team Kyrkjebygdheia som startet på Kyrkjebygdheia.

Team Gautefall

Ved Treungen kirke stoppet bussen for å slippe av team Gautefall, det vil si gruppen som “kun” skulle sykle fra Gautefall til Arendal. Da bussen forsvant, så stod vi igjen en gjeng på 17 syklister som var klar for tur. Første delmål var stigningen opp mot Gautefall, nærmere bestemt Felehoved, hvor vi skulle ta av fra asfalten og starte på vår egentlige tur i terrenget. Praten gikk lett og greit på vei oppover, men det var først da vi kom ut i rødmerket T-sti at det store gliset kom fram. Da var de første 9 km på asfalt glemt og vi koste på flott sti med røde merker innover heia.

Det bar innover på stien i lang, lang rekke og i fin fart. Skjønt i etterkant ser vi at snittfarten er det ingen grunn til å skryte av. Vi nøt stien, naturen og det flotte været, fikk brynt oss på tekniske utfordringer og kom stadig lenger innover heia. Ved stikrysset ved Reinsvassnuten var det tilløp til første tekniske stopp; “er det litt lite luft i dekket eller har jeg punktert?” spurte Åse. Det ble raskt konstatert at dekket i alle fall ikke hadde punktert, og team Gautefall fortsatt videre mot Stolsvassnuten og første matpause.

I det vi nærmet oss, fikk alle beskjed om å kjøre fram til “nuten” forsiktig. Grunnen er enkel; stien slynger seg fint gjennom skogen og rett ut på et lite fjellplatå. Klarer du ikke å stoppe der, faller du langt ned! Langt! Men samtidig er dette en flott sted for en rast. Fra Stolsvassnuten så vi over heia til neste delmål, branntårnet på Solhomfjell. Etter pausen gikk det nedover og oppover, vi passerte solhjulet fra bronsealderen, jobbet oss videre gjennom terrenget. På vei opp til Mjeltenatten måtte vi legge sykkelen på nakken og klatre opp noen høydemeter. Vel oppe, skrev vi oss inn i boka med tydelig tidspunkt når vi var der, slik at gruppa fra Kyrkjebygde skulle vite at vi lå foran, og hvor mye foran vi var.

Fra Mjeltenatten gikk det flott nedover, fin utforkjøring, noen utfordringer og litt krevende partier men de fleste ble forsert, stort sett uten fall og skrammer. Siste partiet ned til Uvdalen, hvor det faller fra 470 moh til rundt 330 på en avstand på rundt 500m meter, er bratt. Midt på det bratteste traff vi 2 turgåere på vei opp, de løftet på hodet og kikket litt rart på oss, en gjeng med 17 syklister på vei ned fjellsiden, og kommenterte; “det er bare å kjøre på for det kommer ingen i mot!” Og det gjorde vi! Ikke alle turte å slippe seg ned “fjellveggen” på sykkelen, men for de som gjorde det så kunne man tydelig se at du hadde sprengt en grense for seg selv.

Fra Uvdalen til branntårnet på Solhomfjell er det ikke så mye å si om. Kun noen partier er mulig å sykle, så det ble en del trasking i motbakke med sykkelen på nakken. Praten gikk fortsatt lett samtidig som vi alle håpet at belønningen på andre side skulle være vært innsatsen på vei oppover. Og så kom belønningen. Nedkjøring fra Solhomfjell mot Sandtjønn var bedre enn det vi hadde håpet på. Flotte svaberg, fin flyt og mange store glis!

Vel framme på Felle fikk vi support og servering av Ole Michael, og du å godt det var! Blingser med godt pålegg, kaker, sjoko-barer og drikke. Dette smakte for sultne kropper. Energilagrene ble raskt større igjen.

Med oppfylte energilagre la vi i vei mot Vedlausfjell. Navnet sier i grunnen mye. Her er det ikke mye ved å hente. Derimot er det et flott fjell med mye svaberg og lett å sykle på høydedraget. Fra høyeste punkt på Velausfjell fulgte vi en godt merket blåløype nedover. Flotte svinger, små hopp og god fart over svabergene. Lenger ned fikk løypa mer karakter av skogssti som snodde seg fint gjennom terrenget nedover. Hele nedkjøring gikk stort sett med beina godt plassert i pedalene, men vi klarte det ikke helt uten noen få fotisett. Det skal være mulig å klare det uten. Neste gang…

Etter Vedlausfjell gikk turen på fin skogssti forbi Ormtjennhoved og over til Trandlemyrene. Derfra på grusvei videre til Mo. Etter at vi var kommet godt i gang på grusen i jevnt fint drag, kom det første tekniske stoppet; punktering! Nå hadde vi kjørt mange mil i terrenget med steiner og andre ting som kunne gitt oss “problemer”, men det var først når vi kom på grusen av lufta gikk ut av et dekk. Arne fikk snudd sykkelen opp ned og skifting av slange og pumping gikk kjapt med litt hjelp fra Kristian.

Straks var vi i siget igjen og fortsatte på asfaltstrekket mot og forbi Vegårshei. Underveis fikk vi melding om at supportbilen ikke ville være på plass på Ubergsmoen til avtalt tid siden Team Kyrkjebygda hang litt etter på grunn av mye tekniske problemer. Så da vi kom til Vegårshei var det fristende å legge inn en ekstra stopp på bensinstasjon for å bevilge oss enn is eller noe. Vi rullet inn på området kl 19:32 men stasjonen stengte kl 19:00. Hva nå? Men det var jo folk i lokalene. Og på Vegårshei er de fleksible, så det ble is på hele gjengen. Stor takk til fleksibilitet i mindre urbane strøk!

Fra avkjøring til Ås gård og ned til Ubergsmoen fulgte vi grusveien, fikk litt stigning i starten men så begynte det å falle nedover og farten økte. Gøyalt strekk med full fart og kniving om å holde farta oppe. På avtalt sted på Ubergsmoen rullet syklistene inn på plassen, men vi var ikke mer enn så vidt løsnet beina fra pedalene før supportbilen rullet inn og startet servering av sultne syklister. Topp service igjen fra Ole Michael.

Fra Ubergsmoen og videre ble det gjort en liten justering av løypa. På grunn av litt manko på tid og etterhvert lys, valgte vi å kjøre raskeste vei til Nes Verk. Her hoppet 3 personer av da de skulle mot Tvedestrand. Resten av gjengen inspiserte golfbanen, som på dette tidspunkt var tom for folk, før vi kjørt inn på stien som skulle føre oss forbi Øynesvann og videre over til Hersel og hjem. Nå var stemningen i gruppa noe endret. Tidligere på dagen var det mye prating og gøy underveis, nå var det en stille gjeng som syklet pent på lang rekke langs flotte stier innover mot Øynesvann i smådunkelt lys. Syklet distanse og tiden vi hadde vært underveis, begynte nå å sette spor. Det var begrenset med “overskudd”. Nå ønsket alle å komme fram, men vi fortsatte likevel å glede oss over god sti hele veien. I nærheten av Hersel, skremte vi opp en grevling. Heldigvis forsvant den raskt vekk fra oss på sine lave føtter og med sin tette grå pels. En ekstra liten naturopplevelse for oss som fikk se den.

I siste bakken fra Bjørka og opp til Myra ble det et lite drag. Men det var tydelig at det var brukt en god del krefter tidligere på dagen for noen, mens andre fortsatt hadde litt på lager. Ankomst Myra skole rundt kl 23 etter en flott og lang dag på sykkel i flott terreng.

Statistikk:
Distanse 110km, total tid 14h, 2300høydemeter, flere kalorier enn vanlig, et uendelig antall glis. Turen vil og må gjentas! Hjertelig takk for en perfekt tur!

(Skrevet av Helge Ruud som guidet gruppe Gautefall)

Team Kyrkjebygdheia

Etter å ha parkert 17 stykker i Treungen fortsatte bussen oppover Nissedal med Kyrkjebygdheia som mål. Bussjåføren ville ikke kjøre til toppen av heia, så vi hang litt med geipen siden vi måtte starte med 7 km motbakke og så med det tidsskjema forsvinne i det blå. Ville vi rekke hele løypa som planlagt?

Heldigvis ga sjåføren etter for sutringa vår og tok sjansen på den trange veien opp mot heia. Heldigvis gikk det bra, og vi kom i gang som planlagt ca. kl.10 fra toppen. Sola strålte og vi gledet oss til å ta fatt på 130 km mot Arendal.

Første terrengparti var en DNT-sti fra Kyrkjebygdheia til Gautefall. 20 km med vardemerket sti, som vi på forhånd hadde fått vite at var vanskelig å sykle. Ingen av oss hadde syklet dette strekket før, så vi var litt spente. Det viste seg å være et et flott strekk med fin-fine stier og svabergpartier. Løypa slynget seg langs innlandsvann og over den ene heia etter den andre, og vi kunne flere steder underveis skimte alpinanlegget på Gautefall i det fjerne.

Terrengsykling er tidvis krevende og setter strenge krav til både utstyr og teknikk. Det er fort gjort å få en punktering, ryke et kjede eller gå på hodet over styret. Alt dette opplevde noen i gruppa på første strekket, og vi tapte nok litt tid på det, og kom frem til Gautefall ca. 1 time seinere enn planlagt og brukte 3t og 20 min på de første 20 km. Dessverre måtte Øyvind Halaas bryte turen her på grunn av en smell han hadde fått i kneeet i en velt på heia.

Etter en mat- og drikkepause på hytta til Trond Aarstad på Gautefall, hvor vi fikk flott servering av følgebilansvarlig Ole Michael, forsatte turen videre. Neste etappe var fra Gautefall til Felle. Nye 38 km i krevende terreng.

Starten var tøff opp til toppen av alpinanlegget på grusvei. Videre innover herfra er det laget sykkelsti ned mot Reinsvann. Her er det gjort en kjempejobb for å tilrettelegge for sykling. Godt merket løype med klopper og broer over de vanskeligste partiene. Siste strekket ned mot Reinsvann er en drøm på flotte svaberg. Slike partier gir ny energi. Fra Reinsvann fortsetter vi igjen på DNT-sti. Vi prøvde å holde en jevn flyt i gruppa, men også på dette strekket ble vi forsinket på grunn av tekniske uhell på flere i gruppa. Denne løypa er, som første etappe, også en del av Den Norske Turisforenings løypenett, og går over fine utsiktpunkt som Stolvassnuten og Mjeltenatten. På begge disse stedene så vi at gruppe Gautefall hadde passert for mange timer siden, og håpet om å ta dem igjen forsvant gradvis. Fra Uvdalen ble det en del trasking opp mot Solhomfjell, men var man sta nok kunne en god del av dette partiet også sykles, spesielt siste del. Utsikten på toppen av branntårnet på Solhomfjell var fantastisk, og endelig kom vi oss hit. De to første årene måtte vi sykle ned Uvdalen til Gjerstad fordi vi brukte for lang tid til Uvdalen. Nedkjøringen til Felle gjorde at all gåingen på andre siden av fjellet raskt ble glemt.

Godt forsinket ankom vi matstasjonen på Felle. Her fikk vi med oss Alexander fra Tosk igjen, som hadde vært uheldig å ødelegge forhjulet sitt rett etter Gautefall og ble med følgebilen rundt til Felle. Kim hadde magesjau og valgte å stå av på Felle.

Vi prøvde å kutte litt på tidsbruken ved å være effektive på matstasjonen. I tillegg ble vi enige om å ta grusen rundt Vedlausfjell i stedet for å sykle over. Derfor ble turen over mot Mo litt enklere enn planlagt, men den fantastisk fine stien fra sørsiden av Vedlausfjell til Mo veide litt opp for skuffelsen over å måtte ta grusveien første del av 3 etappe, som gikk fra Felle til Ubergsmoen. Asfalten fra Mo og forbi Vegårshei prøver vi å glemme, og at vi også måtte ta asfalten helt ned til Ubergsmoen, var ikke planen, men nødvendig i forhold til tidsbruk. Det begynte å bli seint, og vi ankom Ubergsmoen ca. kl. 21:00, og hadde da vært på tur i 11 timer.

På matstasjonen fikk vi vite at gruppe Gautefall hadde dratt for 20 minutter siden. De hadde, i motsetning til oss, syklet over Vedlausfjell og grusveien ned til Ubergsmoen. Pausen ble kort. 2 stykker sleit med kramper og slitne kropper og satte seg i følgebilen. Vi andre kom oss på sykkelen og startet siste etappe fra Ubergsmoen til Myra skole. Vi tok også asfalten til Nes Verk, takket her for turen med gjengen fra Tvedestrand og fortsatte forbi golfbanen og inn mot Øynesvann. Gruppe var nå redusert fra 15 til 8. Terrenget langs Øynesvann er flott, videre mot Granestua går det på sti og traktorvei, og fra Granestua tok vi ned mot Tveiten. De siste bakkene tynte vi det siste ut av muskulaturen og kom frem til Myra skole ca. kl.23:00, noen få minutter bak gruppe Gautefall.

Status ble 130 km. 2700 høydemeter. 13 timer sykling, inkludert pausene. 3 kjedeforkilinger. 2 kjedebrudd. 5 punkteringer. Ett 8-tall forhjul. Mange tryn. Men viktigst av alt – utallige gode følelser og opplevelser.

Takk til alle for en fantastisk tur. Vi sees igjen på tilsvarende tur til neste år.

Her kan dere se noen bilder fra turen: Bilder fra turen Nissedal-Arendal 2013

Sykkelhilsen fra Steinar Winther, guide gruppe Kyrkjebygdheia